Da jeg kom hjem fra språkreisa den 14 juli klokka halv to på natta var jeg dødstrøtt egentlig, og veldig sliten etter en lang reise hvor jeg aldri hadde muligheten til å være alene. Og to minutter etter at jeg kom inn døra i mitt eget hus, banker det på døra, jeg åpna opp uten anelse om hvem det kunne være, og der sto to av mine beste venner, Karen og Sofie. De hadde altså sittet på denne lekestuetrappa utenfor huset mitt i to og en halv time og venta på at jeg skulle komme hjem. Det er seriøst ekte venner det. Og jeg ble så utrolig glad og overraska. Jeg skrek og klemte dem begge to. Det var koselig og de overnatta hos meg.


her satt de da, de to søte og venta på meg ♥

Karen, meg og Sofie ♥

Hver gang jeg forteller denne historien til noen så sier alle noe sånt som, disse vennene må du ta godt vare på, det er ekte venner det osv. Og det er jeg helt enig i!

Hva mener du, verdt å ta vare på?
Har du noen venner du aldri vil miste?